De dyktige og talentfulle kan ha enorm verdi. Noen organisasjoner har flere av disse menneskene enn andre. Det betyr derimot ikke at forholdene tilrettelegges for dem. Det kan være trist. De dyktige og talentfulle menneskene kan medvirke til resultater som kan gi organisasjonen et solid konkurransefortrinn. Ledelsen kan være avhengige av slike mennesker, men de talentfulle kan samtidig være avhengig av god ledelse. Goffee og Jones (2009) hevder at ledelsen trenger disse grunnet deres unikhet, mens omvendt trenger de ledelsen for å skape arena for å kunne utøve sin unikhet. Akkurat dette kan bli svært komplisert. Å lede sine dyktigste og mest talentfulle mennesker kan være en vanskelig oppgave, særlig da noen kan være mer krevende enn andre. I tillegg kan makt spille en sentral rolle, og enkelte håndterer makt dårligere og bedre enn andre. I dette innlegget beskriver jeg litt om hvordan og hvorfor slike mennesker kan oppnå stor makt, men også viktigheten av klar ledelse for disse.
Når jeg leser artikler eller bøker, opplever jeg ikke for ofte at forfatterne henviser til ulike videospill. Det kan det være forskjellige grunner til, og la det være med det. Et spill jeg vil trekke fram er SimCity. Kort beskrevet er dette et spill som Maxis, EA, ga ut for første gang i 1989. Utvikleren er Will Wright. Spillet går ut på å bygge, vedlikeholde og utvikle en egen by og samfunn. Man inntar rollen som borgermester, men har i prinsippet guddommelige og ubegrensede evner. Borgermesteren kan endre på landskapsformasjon, dyreliv, natur, været og lignende. Anerkjent som et av verdens beste strategispill, gir SimCity fantastiske muligheter til å bygge kjennskap om hvordan et samfunn kan drives. Borgermesteren får ansvaret for å bygge opp en by og sørge for at den fungerer. Det inkluderer å sørge tilgang til eiendom, utdanning, jordbruk, helsetjenester, arbeid, servicetjenester, godt klima, industri og mer. Her er det mye lærdom for de som vil ha et lite innblikk i hvor utfordrende det kan være å styre et samfunn.
SimCity suksessen førte blant annet til enda mer suksess for The Sims spillene, men nok om det. I denne sammenhengen er det utvikleren Will Wright som er interessant. Han kan betraktes som en dyktig og talenfull person, spesielt innenfor data- og videospillverdenen. For han er dette en arena hvor man potensielt kan la fantasien slippe fri. Når omgivelsene gir rom for det, kan kreativiteten nå enorme høyder. Det er få begrensinger EA setter på Wright. Det handler om at når reglene forenkles og man opplever stor grad av autonomi, gir det mulighet for utvikling av spill som SimCity og The Sims seriene. Enkle regler og autonomi er blant annet noe de unike menneskene ikke kan få nok av.
Hvordan kan en dyktig person som Wright komme i en slik posisjon? Det finnes det flere grunner til. Eksempelvis skaper Wright enorm organisasjonsverdi for EA. Enhver organisasjon som har en eller flere stjerner på laget, kan ha stort potensial for å gjøre suksess. Organisasjoner kan strekke seg langt, kanskje for langt av og til, for å tilfredsstille sine dyktigste medarbeidere. «Deres ønske er min lov».
I tillegg får Wright anvendt det unike ved seg selv. Hans kompetanse, kreativitet og talent medvirker til hans suksess. Dette er ikke bare viktig for Wright selv, men det kan også ha en PR verdi. Man kan forestille seg hvor mange som ser opp til han og som arbeider hardt for å få arbeid i EA. Dyktige medarbeidere som Wright har en magnetisk virkning ved å tiltrekke seg andre talentfulle mennesker. Samtidig er det ikke Wright alene som medvirker til dette.
Det sier også noe om verdiene til en organisasjon som EA. Talentfulle mennesker kan oppnå stor grad av innflytelse og makt. Slik kan de påvirke organisasjoner til å legge forholdene til rette for dem selv og andre. Når mennesker som Wright forblir og fortsetter å tiltrekke seg andre dyktige aktører, kan det si noe om graden EA faktisk verdsetter sine medarbeidere. Det kan betraktes som en organisasjon som velger å gi tillitt til sine medarbeidere, muligheter for utvikling og ta risikoer tilknyttet satsing og innovasjon. Maxis og EA tok tross alt en stor risiko når de valgte å bruke verdifulle ressurser på å utvikle og utgi SimCity. Idag kan man vel si at det var en risiko som resulterte i positiv gevinst for både EA, Wright og millionvis av SimCity- og The Sims tilhengere.
En slik framstilling kan få det til å virke som at organisasjoner er helt avhengige av dyktige og talentfulle mennesker. Det kan være, men det kan også gå andre veien. Den allminnelige organisasjon består av arbeidstagere som i større grad er avhengige av organisasjonen. Organisasjonen trenger ikke nødvendigvis være like avhengig, da det kan være flere andre arbeidstagere å ansette. Når det gjelder de talentfulle menneskene, kan forholdet mellom dem selv og organisasjon være noe mer gjensidig likestilt.
Fra et ledelsesperspektiv kan det være helt avgjørende å spille på en slik gjensidighet. Når man gjør seg avhengig av noen, oppnår denne personen en type makt. Den kan brukes både på en relativt god, men også dårlig måte. Det kan være en intellektuell øvelse for både arbeidestager og arbeidsgiver. For å unngå misbruk av slik makt, kan ledelsen bruke det gjensidige og ærlige forholdet for å markere en grense. En slik toleransegrense kan gjerne være utvidet for disse medarbeiderne, men å vite og forstå at den eksisterer kan være avgjørende. Dette kan man sammenligne med hvordan barn forsøker å teste ut grenser hos foreldrene. Det er naturlig å terge og prøve seg, men begge parter må vite hvor grensa går. Hvis ingen vet dette, hvordan kan man vite når nok er nok?
Hvorfor kan ikke disse menneskene så fjernes dersom de håndterer makt dårlig? Noe av begrunnelsen for dette er nevnt ovenfor, men det handler også litt om dagens samfunn og etterspørsel. Goffee og Jones (2009) hevder at vårt århundre matcher godt med de dyktigstes krav og behov. 1800-tallet handlet om å få land, 1900-tallet handlet om industri og naturressurser og idag handler det om å tiltrekke seg de beste menneskene.
Den økende andelen av kunnskapsbedrifter behøver unike talenter for å overleve i sterk konkurranse. Konkurransefortrinn ligger i evnen til å knytte sammen idé og gjennomføring. Dette store behovet medvirker til at spesiell kunnskap kan bli sårt ettertraktet, mens personen som følger med er en annen sak. Er man uheldig får man den unike kunnskapen sammen med en avskyelig personlighet, men er man heldig får man både etterspurt kunnskap og personlighet. Paradokset blir så at om man fjerner slike mennesker fra organisasjonen, fjerner man samtidig noe av det mest ettertrakede i dagens kunnskapsøkonomi. Og kanskje verst eller best av alt, dette skjønner de dyktigste menneskene.
Til slutt kan jeg nevne at teknologien medvirker til talentenes grad av makt. Tilgang til internett, sosiale medier og muligheten til å reise fra et land til et annet, gir disse menneskene gode anledning til å utfolde seg. Selvom organisasjoners hierarki oppfordres til å bli flatere, trenger ikke de dyktigste nødvendigvis å bruke tid på å klatre oppover. Desto mer unik kompetanse, desto bedre tilbud fra multiple organisasjoner, gjerne på tvers av landegrenser.
Framover vil jeg skrive mer om hvordan man skal gå fram for å håndtere, veilede og eventuelt lede de dyktigste og talentfulle menneskene. Du finner også mer om dette i Rob Goffee og Gareth Jones’ (2009) bok Clever: Leading Your Smarest, most Creative People.