Mennesker fråtser i elendighet og suksess, og vi liker det som er enkelt, konkret, å tilskrive større betydning til talent, dumhet og intensjoner framfor flaks, og vi har fokus på noen få bemerkelsesverdige hendelser som skjedde istedenfor de uendelige tilfellene som ikke skjedde. Dette kalles «fortellingsfeilslutning» og representerer en av mange kognitive skjevheter, som bidrar til å opprettholde og vedlikeholde en illusjon om forståelse. Det innebærer flere fordeler som gjør hverdagen enklere for oss, men også noen sentrale utfordringer. I dette innlegget går jeg nærmere inn på meningen bak en illusjon om forståelse og konsekvenser av dette.
En god historie eller fortelling inneholder en enkel og sammenhengende oppfatning av andres handlinger og intensjoner. De fleste av oss liker å gjøre fortolkninger om atferd ut ifra personlighetstrekk eller våre egne oppfatninger og perspektiv. Dette er kjent som halo effekten, og medvirker til at vi vurderer andres kvaliteter ut ifra en eller flere fremtredende egenskaper. Hvis man syns at en jobbkandidat er pen og kunnskapsrik, øker sannsynligheten for å tro at han eller hun også vil gjøre det godt i jobben. En halo kan også gå motsatt vei; syns vi ikke at kandidaten er attraktiv, øker sannsynligheten for å tro at kandidaten ikke vil gjøre det godt i jobben heller. Halo effekten holder forklaringer og oppfatninger enkle og sammenhengende, ved å overdrive konsistensen i de vurderingene vi gjør. Det er behagelig å tenke at gode mennesker kun gjør gode ting, mens onde mennekser kun gjør onde ting. At eksempelvis Hitler var glad i hunder og barn bryter med forventningene ved halo effekten, fordi det er vanskelig å forestille seg en form for godhet hos en såpass ond skapning.
Forsker og atferdsøkonom Daniel Kahneman (2011) påpeker at normen «hva en ser er alt som er» styrer våre oppfatninger. Man tar utgangspunkt i den informasjonen man har tilgjengelig og hvis den skaper en god, enkel og sammenhengde historie eller oppfatning, godtar vi den. Det gjør at det er enklere å utvikle en oppfatning basert på lite tilgjengelig informasjon enn motsatt. De trygge oppfatningene vi danner oss, lener seg mot vår ubegrensede evne til å overse vår egen uvitenhet.
De fleste av oss har nok hørt og sagt at det som skjedde visste man på forhånd. Dette er kjent som etterpåklokskap, og er uheldig fordi det er ikke mulig å vite at noe skjedde før det faktisk har skjedd. Det er absolutt mulig å tro sterkt at noe kommer til å skje, men man kan ikke vite det. Å kunne vite noe krever at det er sant og mulig å vite. I tillegg vil det alltid være noen som vet det motsatte, at noe IKKE kommer til å skje. Ingen av dem kan ha rett. Det kjipe knyttet til dette handler ikke bare om at enkelte personer får mer ære for klarsynhet enn de fortjener, men mest at man skaper en illusjon om at hendelser er mer forutsigbare enn de i virkeligheten er.
Siden man tror at man forstår fortiden, gir det grunnlag til å tro at man kan forstå framtiden. Å vite henger sammen med intuisjon og forutanelse, knyttet til tidligere tanker eller idéer som viste seg å stemme. Å si noe som «jeg hadde en forutanelse om at forholdet ikke ville vare, men jeg tok feil» låter feil, på lik linje som andre uttalelser om intuisjoner som viste seg å ikke stemme.
Hva er så konsekvensene av etterpåklokskap? En konsekvens dreier seg om å glemme hva man i utgangspunktet tenkte eller mente. Se for deg at du skal på en håndballkamp hvor begge lag er like gode og har vunnet og tapt like mange kamper. Det ene laget vinner så over det andre. De fleste vil nå ha en oppfatning om at det seirende laget er mye bedre enn det tapende, noe de vil mene at de påstod også før kampen begynte.
I følge Kahneman (2011) har det menneskelige sinnet en begrenset evne til å rekonstruere tidligere antagelser som nå har endret seg. Når man endrer sitt synspunkt, perspektiv eller sin oppfatning, mister man umiddelbart deler av evnen til å huske hva man antok før endringen. Forskerne Nisbett og Wilson (1977) målte eksempelvis deltagernes holdninger til dødsstraff, noe de ikke hadde en satt mening om. Deltagerne ble så utsatt for et for eller i mot argument, for deretter å bli målt en gang til. Resultatene viste at svarene i stor grad var nærmere argumentet de ble utsatt for. Til slutt rapporterte deltagerne om holdningene sine i forkant, noe som viste seg å være ganske vanskelig. Når man blir spurt om å rekonstruere tidligere antagelser, tenker folk istedenfor på sine nåværende antagelser. Mange sliter i tillegg med å tro på at de trodde noe annet. Denne manglende evnen til å rekonstruere tidligere antagelser gjør at man undervurderer hvor overrasket man ble av tidligere hendelser.
Etterpåklokskap har en skadelig virkning på de vurderingene man gjør i forkant av en beslutning. Det skyldes at man for ofte evaluerer kvaliteten på en beslutning ut ifra om utfallet er godt eller dårlig, ikke om prosessen var rimelig (Baron & Hershey, 1988). Et eksempel er en lavrisiko operasjon hvor et uforutsigbart uhell inntreffer og pasienten dør. De som evaluerer hendelsen kan i etterpåklokskap vurdere det slik at operasjonen var ganske risikopreget og at kirurgen som gjennomførte den burde visst bedre. Et slikt snevert utfallsfokus gjør det nærmest umulig å gjøre en korrekt evaluering. Dette fører til at man i mindre grad våger å ta risiko, samt en innføring av strengere prosedyrer og regler og et større byråkrati, som igjen fører til lengre sakbehandlingstid og mer kontroll og mindre autonomi. Slike tiltak beskytter eksempelvis kirurgen mer enn de kommer til fordel for pasienten, noe enkelte vil mene er å gå i feil retning.
Virkningen av etterpåklokskap fremmer en holdning om å unngå risiko, men den slår også til tider urettferdig ut blant de som våger å ta risiko. Det kan eksempelvis være en general eller en daglig leder som tar en enorm risiko og lykkes. Ledere som er heldige blir svært sjeldent, om aldri, straffet for å ha tatt for stor risiko. De blir istedenfor ansett som fantastiske mennesker med en sjette sans som fortjener sin egen bok, mens de som betvilte dem blir i etterkant uglesett.
Hva er det så som gjør disse effektene så dominante? Kahneman (2011) skriver at den mest fornuftige forklaringen er at de gjør oppfatningene våre mer ryddigere, enklere, forutsigbare og sammenhengende enn de faktisk er. Illusjonen om å forstå fortiden gir kraft til illusjonen om å forutsi framtiden, noe som er komfortabelt. Det reduserer frykten overfor all usikkerhet vi ikke kan kontrollere. Vi har behov for en betryggende oppfatning om at handlinger får passende konsekvenser og at suksess belønnes, slik som budskapet i mange forretningsbøker handler om; en illusjon om forståelse.
Referanser
Baron, J. & Hershey, C. J. (1988). Outcome Bias in Decision Evaluation. Journal of Personality and Social Psychology, 54, 569-579.
Kahneman, D. (2011). Thinking, fast and slow. New York: Farrar, Straus og Giroux
Nisbett, R. E., & Wilson, T. D. (1977). Telling more than we can know: Verbal reports on mental processes. Psychological Review, 84(3), 231-259.
Espen
Utdannet master i arbeids- og organisasjonspsykologi ved Universitetet i Oslo. Over gjennomsnittlig opptatt av psykologiske sider knyttet til arbeidsliv, organisasjoner, lederskap og atferd. Bidrar for å gjøre at arbeidslivet ikke blir noe kjipt. Grunnlegger av konsulentselskapet og nettsiden Houge Organisasjonspsykologi.